Ida Marie Munthe

Et helvette er over

  • Publisert: 30.08.2017, 12:37
  • Kategori: Blogg
  • Jeg er ikke personen som kommer til å banne i bloggen min. Normalt sier jeg liksom bare lol, sakos osv! haha! Men historien jeg skal blogge om nå kler liksom ikke noe annet en overskriften "et helvette er over". 13 Juni ble jeg innlagt på sykehuset pga jeg hadde så vondt i magen og foten. De konkluderte med at jeg hadde nyrestein og fikk fjernet de med laser og tissed dem ut, og foten sa de at jeg bare hadde fått en strekk i. Jeg syns jo dette var veldig rart da smertene i foten kom over natten.. men etter å ha tenkt en stund har jo alle som har sovet med meg fortalt meg hvor urolig jeg er når jeg sover så det er kanskje mulig da at jeg har holdt på med noe turn greier og rett og slett fått en syk strekk. Jeg overnattet bare 1 natt før jeg ble sendt hjem mandagsmorgen. På onsdagskveld var smertene så uutholdlige at jeg ringte legevakten. Det tok vel legen på legevakten 2 min å finne ut at dette her var noe veldig alvorlig. Han sa det var blodpropp og at jeg måtte opp på sykehuset. Sykehuset kunne ikke ta imot meg pga plassmangel på akutt mottaket, så da måtte jeg sove hos foreldrene mine og kjøre med pappa tidelig om morningen neste morgen. Det ble tatt uendelig med blodprøver på meg, og til slutt kom det en lege som ville ha meg på et eget rom for å fortelle meg at jeg har en dyp blodpropp i lyssken. Jeg gråt så mye at jeg ikke fikk pusste og var helt i fra meg. JEG? BLODPROPP? WHAT?. Det kom flere leger inn og sykepleiere som prøvde og trøste meg, men det gikk ikke. Jeg var helt alene, ingen familie eller noe med meg. Det var så forferdelig husker jeg. Når jeg ringte til pappa for å fortelle dette gråt jeg så mye, men han fortalte meg at alt kom nok til å gå fint og at jeg var på sykehus og i gode hender.

     

    Når pappa var ferdig på jobb kom han på besøk til meg med snacks og blad. Det var godt å få snakket litt med han, da jeg følte meg så alene og så redd. Jeg fikk beskjed at jeg skulle operere og verst av alt ligge under kun lokalbedøvelse under hele operasjonen. Men først måtte jeg ligge på sykehuset da i 4 dager for å gå på noen blodfortynnende sprøyter før de kunne utføre operasjonen. Jeg hadde masse besøk av gode venninder som var der for meg, og sykepleierne var sykt kjekke med meg. Så fornøyd på avdelingen jeg låg på. Jeg hadde alenerom nesten hele oppholdet mitt på over 2 uker.

     

    Da operasjons dagen kom hadde jeg fått beskjed om at jeg skulle ligge på magen og de kom til å binde fast foten min og legge inn lokalbedøvelse. De skulle gå inn bak kneet mitt og inn i hovedåret og opp til lyssken. De skulle legge inn et langt rør som skulle sitte der i 2 døgn. Jeg havnet på intensiven disse to døgnene. Fortsatt venner på besøk for å få dagene mine til å gå! Jeg følte meg så heldig. Jeg fikk ikke lov til å røre på meg, ikke skifte liggestilling eller noen ting selv. Jeg spørte etter morfin hele tiden for å få til å sove å for å slutte å gråte. Jeg syns faktisk så ufattelig synd på meg selv der jeg låg haha! Heldigvis fikk jeg så mye morfin jeg ville og sov meg gjennom nesten hele oppholdet.

     

    Når jeg hadde ligget i 48 timer med dette røret inni blodåren min skulle jeg endelig få ta den ut. Jeg telte dager for når jeg skulle få reise hjem til jenta mi igjen. Jeg ble trillet ned og de ble tatt rønkten og bilder osv. Jeg såg de rynket på nesen og klødde seg i hodet, tårene de pipplet for jeg skjønte kjapt at dette ikke var som de ville, og jaggu hadde jeg rett. Kirurgen kom ut til meg og fortalte at resultatet ikke var som de hadde håpet, så jeg måtte gjennom en ny operasjon, nemlig operere inn en stent..

    Bilderesultat for stent

     

    For dere som ikke vet hvordan en stent ser ut ser dere den på bildet ovenfor her.. den dingsen der skulle de føre fra inn bak kneet og opp i blodåren min og opp til lysken da. Jeg gråt så SYKT. De spørte om jeg ville gjøre operasjonen nå eller om jeg ville opp på avdelingen å vente noen dager. Jeg sa de bare skulle gjøre det. Jeg fikk så mye morfin at alt er liksom helt tåkete for meg, men jeg husker godt at jeg gråt under hele operasjonen som tok over 1 time. Når jeg var ferdig måtte jeg tilbake til intensiven for å bli følgt med på hele tiden og fikk fortsatt ikke røre på meg. 24 timer etter operasjonen fikk jeg dra ut det røret jeg hadde i foten min, og det var så sykt digg. Jeg kunne røre på meg igjen og fikk lov til å gå på toalettet osv selv. Tidligere måtte jeg jo ha en sånn her tissepose. Helt jævlig faktisk. Og ble vasket, flyttet på osv. Tenker at jeg syns så SYKT synd på de som har det slik alltid. Jeg ble liggende på sykehuset i 5 dager etter dette også før jeg fikk reise hjem. Sleit med å gå den dagen moren min hentet meg med hjem. Husker vi gikk på kjøpesenter for hun skulle ha seg briller. Jeg klarte nesten ikke å gå, sette meg ned eller noe. Jeg var SYKT høy på morfin da jeg akkuratt hadde fått meg en god dose, og jeg svettet som en gris. haha! Dødsløye å tenke på at hun tok meg med egentlig, men jeg insisterte! haha!

     

    Nå har jo dagene og mndene gått da siden dette skjedde. Nemlig 76 dager siden jeg hadde min første operasjon. Jeg har vert på kontroller hele tiden og tatt blodprøve på blodprøve. Enda er ikke blodprøvene mine fine, men de tar seg godt av meg og jeg føler meg iallefall helt tip top og får leve et normalt liv igjen <3

     

     

    Så det eneste jeg skal være glad for nå er at jeg er i livet og at blodproppen ikke gikk lenger enn til lysken. Det kunne ha vert lungene, hjertet og hjernen liksom. Kjempe skummelt. Dette må være det jævligste og skumleste jeg har vært gjennom og unner ikke min verste fiende å gå gjennom det. Men nå idag kan jeg smile og glise fra øre til øre og slipper å kalle meg syk lenger <3

  • Publisert: 30.08.2017, 12:37
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar

    hits